Category Archives: seen, heard, read, tasted

Sånn passe film

Tomato Coulis. 1 kg tomato yields 4 jars. I hope the preserving went well, time will show ( if we don’t eat it all right away 🙂

Update: tried first jar. Preservation went well, it went “pop” when I opened it. Sauce is tasty, strong flavors, a bit much garlic perhaps (can there ever be enough garlic?).

Xmas present to self: Lego 1962 camper van model. Approximate build time 4 hours over several days. Fun factor high 🙂

This guy made a timelapsevideo that shows the build, cool!

Important to have something yummy to eat at 3 AM when baby is hungry (and mama gets hungry too 🙂

Update: here’s the recipe

175g flour
200g oatmeal
140g butter
100g brown sugar
50g light syrup
1/2 tbsp salt
2 tbsp baking powder
100g chopped raisins
200g chopped dark chocolate
70g chopped hazelnuts
1/2 dl water

Mix flour, baking powder, butter, sugar, salt, and oatmeal until crumbly. Add syrup, raisins, and water, mix until doughy. Add chocolate and nuts. Roll dough carefully into a long sausage, chill in fridge about 30 minutes. Cut roll into slices approx. 1 cm thick, put on a tray with baking paper. Pre-heat to 200C, lower to 175C. Cook for approx 10-15 minutes in middle of oven. Cool on a grid.

Enjoy!

when your honey makes you one (or three) of these…

I går var vi på konsert og hørte på Trio Mediæval, en norsk acapella gruppe. Det var ganske tilfeldig hele greien, vi har en venn som jobber med konserter her i byen og han hadde noen ekstra billetter. Konserten var i en kirke, jeg tror gruppen ofte opptrer i kirker fordi akustikken og miljøet er velegnet til denne typen musikk. Tre kvinner steg stille inn på scenen, åpnet munnen og ut kom de mest engelaktige lyder. Sangene var først middelalderstykker på latin, senere kom det tradisjonelle viser fra Norge, nydelig arrangert. Det var spennende å høre norsk språk! De avsluttet med en vakker versjon av Lillebjørn Nilsen’s Danse, ikke gråte nå

Etter konserten ble vi introdusert til sangerne, det var morsomt. Sabine snakket norsk med de og vi fikk en plakat med autografer. De syntes det var litt rart her i Iowa (eller mente de USA?), er nok enig i det til tider.

Violent past

David Cronenberg slår til igjen med en spennende film. Tom (Mortensen) er mannen med fortiden, Edie (Bello) hans uvitende kone. Scenen er en idyllisk erke-amerikansk småby. Når freden forstyrres av slemme skurker fra storbyen tvinges Tom til handling, noe som avslører en helt annen Tom. Mortensens ansikt passer veldig bra til rollen som Tom, det er ikke vanskelig å forestille seg noe helt annent skjuler seg bak det blanke utrykket.

Den ene delen av filmen er velkjent, vi sett den mange ganger før spesielt i westerns, hvor en “god” mann forsvarer sin famile og by mot ondskapen utenfra. Men Cronenberg graver dypere og ett av spørsmålene han stiller er hvorvidt en kan unnslippe volden når en først har tatt den i bruk. Når Tom finner igjen sin tidligere personlighet utrykker han seg lettest med vold, noe som sprer seg også til forholdet med familien. Vi får altså se en forestilling av både de “gode” voldelige handlingene og det som skjer etterpå.

Until death do us part…

Her er filmen Tim Burton fans har ventet på, etter endel “tørre” år med skvip som Planet of the Apes og Big Fish. Historien er klassisk Burton: helten gifter seg feiltakelig med et lik! Ideen kommer visstnok fra en øst-europeisk legende, men Burton forteller historien med sin spesielle stemme og resultatet blir både søtt og grotesk. Filmen er som Nightmare Before Christmas old-school dukkefilm, dvs minimalt med datamaskin effekter, og billedspråket blir unikt, et sted mellom Harryhausen og Jon Blund på acid.

Victor van Dort (Depp) er den følsomme ungdommen, på vei inn i ett arrangert bryllup. Selv om han liker sin forlovede er han veldig nervøs, og finner seg selv dypt i skogen sent en kveld, full av kvaler. Før han vet ordet av det har han en ny brud (Bonham-Carter) og selv om hun er død er hun det livligste i hele filmen. Historien går frem og tilbake mellom underverdenen, som er fargerik og full av musikk, og Victor’s triste puritanske by. Noen intriger får vi langs veien men tilslutt blir det en happy ending.

Figurene er alle overdrevne og groteske i sin utforming men samtidig sjarmerende. Som for eksempel marken som lever inni brudens skalle og skyver ut brudens ene øye hver gang den bidrar med en vittig replikk. Høres jo helt forferdelig ut når en beskriver det, men Burton gjør det nokså trivelig. Bildene er så proppfulle av detaljer at skal en få med seg alt dette må filmen sees flere ganger. Danny Elfman bidrar med flere musikalske nummere hvor frenetiske skjeletter danser i beste cabaret-stil.

Anbefales.

Grimm prospects

Ja dette var en blandet opplevelse. Terry Gilliam’s film, som er løst basert på Brødrene Grimm’s barnehistorier, har et lovende konsept: at brødrene er “con-artists” som reiser landet rundt og hjelper overtroiske landsbygder bli kvitt falske spøkelser, forhekselser osv som brødrene selv har satt i stand. Men brødrene blir tatt på fersken, og som straff må hjelpe med en onkli forhekselse. Minner litt om Ghostbusters egentlig. Desverre kommer vitsene altfor sjeldent i denne filmen, og det blir både dramatisk og skummelt innimellom. Billedspråket er typisk Gilliam, overdådig og fantastisk, nesten nok til å redde filmen. Fans av Baron Munchausen vil finne mye å like her. Gjenganger Jonathan Pryce spiller halv-gal nok en gang, og Monica Bellucci tar seg bra ut som den onde dronningen. Matt Damon derimot ser helt tullete ut som den ene Grimmen.

Grei nok.