Kasblah

I går var vi på konsert og hørte på Trio Mediæval, en norsk acapella gruppe. Det var ganske tilfeldig hele greien, vi har en venn som jobber med konserter her i byen og han hadde noen ekstra billetter. Konserten var i en kirke, jeg tror gruppen ofte opptrer i kirker fordi akustikken og miljøet er velegnet til denne typen musikk. Tre kvinner steg stille inn på scenen, åpnet munnen og ut kom de mest engelaktige lyder. Sangene var først middelalderstykker på latin, senere kom det tradisjonelle viser fra Norge, nydelig arrangert. Det var spennende å høre norsk språk! De avsluttet med en vakker versjon av Lillebjørn Nilsen’s Danse, ikke gråte nå

Etter konserten ble vi introdusert til sangerne, det var morsomt. Sabine snakket norsk med de og vi fikk en plakat med autografer. De syntes det var litt rart her i Iowa (eller mente de USA?), er nok enig i det til tider.

Violent past

David Cronenberg slår til igjen med en spennende film. Tom (Mortensen) er mannen med fortiden, Edie (Bello) hans uvitende kone. Scenen er en idyllisk erke-amerikansk småby. Når freden forstyrres av slemme skurker fra storbyen tvinges Tom til handling, noe som avslører en helt annen Tom. Mortensens ansikt passer veldig bra til rollen som Tom, det er ikke vanskelig å forestille seg noe helt annent skjuler seg bak det blanke utrykket.

Den ene delen av filmen er velkjent, vi sett den mange ganger før spesielt i westerns, hvor en “god” mann forsvarer sin famile og by mot ondskapen utenfra. Men Cronenberg graver dypere og ett av spørsmålene han stiller er hvorvidt en kan unnslippe volden når en først har tatt den i bruk. Når Tom finner igjen sin tidligere personlighet utrykker han seg lettest med vold, noe som sprer seg også til forholdet med familien. Vi får altså se en forestilling av både de “gode” voldelige handlingene og det som skjer etterpå.

Until death do us part…

Her er filmen Tim Burton fans har ventet på, etter endel “tørre” år med skvip som Planet of the Apes og Big Fish. Historien er klassisk Burton: helten gifter seg feiltakelig med et lik! Ideen kommer visstnok fra en øst-europeisk legende, men Burton forteller historien med sin spesielle stemme og resultatet blir både søtt og grotesk. Filmen er som Nightmare Before Christmas old-school dukkefilm, dvs minimalt med datamaskin effekter, og billedspråket blir unikt, et sted mellom Harryhausen og Jon Blund på acid.

Victor van Dort (Depp) er den følsomme ungdommen, på vei inn i ett arrangert bryllup. Selv om han liker sin forlovede er han veldig nervøs, og finner seg selv dypt i skogen sent en kveld, full av kvaler. Før han vet ordet av det har han en ny brud (Bonham-Carter) og selv om hun er død er hun det livligste i hele filmen. Historien går frem og tilbake mellom underverdenen, som er fargerik og full av musikk, og Victor’s triste puritanske by. Noen intriger får vi langs veien men tilslutt blir det en happy ending.

Figurene er alle overdrevne og groteske i sin utforming men samtidig sjarmerende. Som for eksempel marken som lever inni brudens skalle og skyver ut brudens ene øye hver gang den bidrar med en vittig replikk. Høres jo helt forferdelig ut når en beskriver det, men Burton gjør det nokså trivelig. Bildene er så proppfulle av detaljer at skal en få med seg alt dette må filmen sees flere ganger. Danny Elfman bidrar med flere musikalske nummere hvor frenetiske skjeletter danser i beste cabaret-stil.

Anbefales.

Grimm prospects

Ja dette var en blandet opplevelse. Terry Gilliam’s film, som er løst basert på Brødrene Grimm’s barnehistorier, har et lovende konsept: at brødrene er “con-artists” som reiser landet rundt og hjelper overtroiske landsbygder bli kvitt falske spøkelser, forhekselser osv som brødrene selv har satt i stand. Men brødrene blir tatt på fersken, og som straff må hjelpe med en onkli forhekselse. Minner litt om Ghostbusters egentlig. Desverre kommer vitsene altfor sjeldent i denne filmen, og det blir både dramatisk og skummelt innimellom. Billedspråket er typisk Gilliam, overdådig og fantastisk, nesten nok til å redde filmen. Fans av Baron Munchausen vil finne mye å like her. Gjenganger Jonathan Pryce spiller halv-gal nok en gang, og Monica Bellucci tar seg bra ut som den onde dronningen. Matt Damon derimot ser helt tullete ut som den ene Grimmen.

Grei nok.

Garden of death

Denne filmen er nervøs. Fernando Meirelles’ billedspråk formidler Nairobi’s fattige bakgater på samme måte som Rio’s favelas i City of God: skittne, hete helveter hvor døden alltid er nær. Kamera beveger seg raskt og fanger detaljer i kjappe blikk, som en forvirret fremmed i ukjent miljø. Justin (Fiennes) blir brutalt revet ut av sin rolige kolonihage når hans kone Tessa (Weisz) blir myrdet. Han oppdager fort at det er mye han ikke har fått med seg, om kona, om pengers blodige kraft, og om det diplomatiske byråkratiet han arbeider for.

Forfatter John Le Carré har som mange tidligere kalde krigere funnet nye fiender og konspirasjoner i globale forretningsimperier. Filmens verdenssyn er desidert kynisk, den fattige Afrikaners liv er ikke verdt mye og linjen mellom menneske og forsøkskanin er tynn. Den slags tema kan fort bli tungt og moraliserende. Men heldigvis er filmens fokus Justin og hans reise, gjennom det Afrikanske landskapet, gjennom sitt forhold til Tessa. Og ved veiens ende finner vi litt optimisme og tro på rettferdighet i en stygg verden.

Anbefales.

Like a Virgin?

Denne filmen handler om fjompen Andy som ikke har drag på damene. Når de sprengkåte kompisene på jobben finner ut han er jomfru vil de “hjelpe” han og diverse komiske forviklinger osv følger. Men selvfølgelig er dette til ingen hjelp og tilslutt finner Andy damen sin bare ved å være seg selv. Happy ending!

Som Wedding Crashers er dette en komedie med “voksen” aldersgrense så vi får mye banning og sex preik. Det blir preik for det meste med noen synlige brystvorter her og der. Temaet tatt i betrakning er det veldig lite action. Banningen er kontinuerlig og det er Andy’s usmaklige venner som bidrar med filmens beste kommentarer og situasjoner. Men det blir liksom litt formularisk etterhvert og omtrent halvveis er det jo ganske klart hvordan resten kommer til å gå. Grei nok underholdning i halvannen time.

Hairy nightmare

Morsom anekdote: hovedrolleinnhaver Steve Carrell insisterte visstnok på total realisme i denne scenen hvor de røsker av 1/3 av hårene på brystkassen hans. Om dette er sant er ikke greit å si, men han skrek ihvertfall veldig realistiskt.