Film: Corpse Bride
Her er filmen Tim Burton fans har ventet på, etter endel “tørre” år med skvip som Planet of the Apes og Big Fish. Historien er klassisk Burton: helten gifter seg feiltakelig med et lik! Ideen kommer visstnok fra en øst-europeisk legende, men Burton forteller historien med sin spesielle stemme og resultatet blir både søtt og grotesk. Filmen er som Nightmare Before Christmas old-school dukkefilm, dvs minimalt med datamaskin effekter, og billedspråket blir unikt, et sted mellom Harryhausen og Jon Blund på acid.
Victor van Dort (Depp) er den følsomme ungdommen, på vei inn i ett arrangert bryllup. Selv om han liker sin forlovede er han veldig nervøs, og finner seg selv dypt i skogen sent en kveld, full av kvaler. Før han vet ordet av det har han en ny brud (Bonham-Carter) og selv om hun er død er hun det livligste i hele filmen. Historien går frem og tilbake mellom underverdenen, som er fargerik og full av musikk, og Victor’s triste puritanske by. Noen intriger får vi langs veien men tilslutt blir det en happy ending.
Figurene er alle overdrevne og groteske i sin utforming men samtidig sjarmerende. Som for eksempel marken som lever inni brudens skalle og skyver ut brudens ene øye hver gang den bidrar med en vittig replikk. Høres jo helt forferdelig ut når en beskriver det, men Burton gjør det nokså trivelig. Bildene er så proppfulle av detaljer at skal en få med seg alt dette må filmen sees flere ganger. Danny Elfman bidrar med flere musikalske nummere hvor frenetiske skjeletter danser i beste cabaret-stil.
Anbefales.